Gamle tegninger som gjør meg glad

Inspirert av Zurich

I helgen hadde jeg gleden av å besøke Zurich sammen med min bestis Darling. Anledingen var å besøke min søster som nylig har gjort byen til sitt hjem. Flyturen begynnte med forsinkelse fra Oslo, grusom turbulens, en episk løpetur gjennom hele Frankfurt flyplass (som da vi kom rødsprengte frem til gaten, kunne fortelle oss at det hadde vært forgjeves- de hadde ikke begynnt å boarde ennå!)og  atter en turbulent flytur. Men vi ble kompensert! Vel fremme viste byen seg fra sin beste side, det var på lørdag strålende sol og 16 varmegrader. Til og med etter mørkets frembrudd kunne vi sitte under åpen himmel og nyte et glass uidentifisert, vinlignende drikke. Vi hadde en flott tur og takker for gjestfriheten.

På gaten så jeg forøvrig den flotteste damen jeg har sett på lenge. Godt over 50, stålgrått hår i en enkel,

stram hestehale. Dressjakken var supertilsittende i sennepsfarget fløyel og lang nok til å gi et "herskapelig" preg. Nette ballerinasko og som fineste tilbehør; en skikkelig rufstete Cairn terrier!

A furry request.

Det Norske folk krever egg fra frittgående høner!
Jeg krever pels fra frittgående mink.

En helt vanlig dag på rute 23 mot Simensbråten

Jeg vurderer sterkt å gå inn for et totalforbud mot tenåringer på offentlige transportmidler. Det er kanskje litt overdrevet sier du, men tillat meg å utdype:

Hver dag stiger jeg på Rute 23 med et håp om en avslappende tur hjemover etter endt arbeidsdag, kanskje det til og med er rom for en liten høneblund? Men idet vi nermer oss stoppet "Radiumhospitalet" kan du tydelig se skuldrene til buss-sjåføren krype stadig høyere og svetten i pannen pipler frem. Stemningen i bussen synker og det begynner en nærvøs rasling i bager og jakker. Og ganske riktig, på bussholderplassen står det noe som ser ut som en massiv grøt av boblejakker, uggs, solarumsorange hud og designervesker. Det er de fryktede ungdomskoleelevene. Inn på bussen tyter det en kakofoni av tenåringer, de trykker seg på, holder dørene oppe, skriker og brøler som primater i parringstiden og enser ikke menneskene som var der fra før. Jakkene de bærer er så store at de går som to personer og inn skal 30-50 stk. Sjåføren gjør noen ynkelige forsøk på å be elevene flytte seg fra dørene så bussen kan få kjørt, men det er ingen reaksjon. I siste liten kommer det alltid et par etterslentrere som tar løpefart og kaster seg inn i massen. Når bussen endelig har forlatt holdeplassen, krenger den faretruende i alle svinger og inne føres det nå samtaler om helgens festivitas i 897 000 desibel rett over hodet på meg. Jeg tenker med sorg på min uoppnåelige høneblund imens jeg diskret dytter en kvistete tenårings stinkende gymbag vekk fra ansiktet.