På lørdag gjorde jeg en gjesteopptreden tilbake i mit gamle yrke, og der møtte jeg en japansk jente. Hun brukte nesten en time på å plukke ut de fem plaggene hun kjøpte. Jeg kunne tidlig ane en frustrert mine spre seg over ansiktet. Da hun endelig kom til kassen forklarte hun all tiden hun hadde brukt med at det var så vanskelig å shoppe i Norge. I Japan var det mye bedre. Hvordan spurte jeg- vel vitende om svaret. Norge har så mange kjedebutikker, alt er likt eller veldig dyrt. Det er dyrt å være annerledes i Norge.
Jeg har vært i Japan. I Tokyo. Det er et mangfold og det unike blir hyllet (sammen med Louis Vuitton da...) Å gå på gaten er en endeløs strøm av inspirasjon. Ingen er like selv om det er mange som tolker over samme stil. De første nettene hadde jeg nesten vanskelig for å sove for det var så mange inntrykk som skulle lagres. Mulig at de mange små jorskjelvene også hadde noe med saken å gjøre.
Men egentlig skal man ikke så langt for å finne en liknende kleskultur. I København finner man mer av de selvstendige butikkene og det er flere som tør å gå utenfor trendpåbudene.
Vi burde bli flinkere til å ta vare på de selvstedige butikkene, handle av de små designerene selv om man ikke har sett navnet deres på coveret av et internasjonalt magasin og ta trender som en guide- ikke en lov.
kewl blog enter. more of you. and perhaps in anglaise in the futore?
SvarSlettnice drawings too;)